Fordypningsoppgave i forming, Torgeir Frøystein , Høgskolen i Oslo, avd. for Lærerutdanning, Allmennlærerutdanningen 1999
Bruk innholdsfortegnelsen under til å navigere. Denne lille
her: 
Tar deg tilbake
til toppen.
 |
Tegneserier er for mange et av de felles
referansepunkter innen populærlitteraturen. Alle har et eller
annet forhold til tegneserier, om ikke annet vet de hvem Donald
Duck er, og har gledet seg over den uheldige andens mange eventyr.
Selv om Donaldhistoriene har vært av varierende kvalitet så har
kunstnere som Carl Barks og Don Rosa gjort Donald udødelig.
Tegneserier har vært en lidenskap siden jeg leste mitt første Donald i seksårsalderen. Siden den gang har denne lidenskapen parret med en samlemani resultert i flerfoldige hyllemeter med tegneserier.
Tegneserier var også den direkte foranledning til at jeg lærte å lese i førskolealder og var mitt første lesestoff. Jeg tror, ikke bare for min egen del, at tegneserier stimulerer leselyst og at dette må være overførbart til undervisningen på alle trinn i grunnskolen.
Deler av fremstillingen vil nok bære preg av å være bruddstykker av et stort emne. Tegneserien har mange uttrykk fra avisenes enstripes vitser til de lange episke stykkene i europeisk serietradisjon. Jeg vil prøve å konsentrere meg om de seriene som forteller en lengre historie med et bredt spekter av virkemidler fremfor å dvele ved det som ikke er relevant for det videre arbeid med oppgaven. De serier og tegnere som har betydd noe for meg har selvfølgelig også fått en bredere plass enn ting jeg finner mindre interessant.
Tegneseriene startet som et supplement til avisene, en daglig stripe som kunne muntre opp leserne og øke salget av aviser. I de fleste tilfeller blir "Katzenjammer Kids" regnet som den eldste, men en enda tidligere forløper er "The Yellow Kid" som mer var en stor tegning med mange artige episoder og kommentarer til uken som gikk. Hovedpersonen var en gul gutt (ikke kineser) og dialogen til gutten var trykt på den store skjorta hans. Det er denne integreringen av tekst og bilde som gjør at den regnes som den aller første tegneserien.
Avisstripene konsentrerte seg om humor og spenning, med fortsettelsesstriper som vi kjenner dem i dag. De tradisjonelle søndagsavisene fikk fort eget tegneseriebilag med lengre historier og i farger. Dette ble en arena for nyskapning og eksperimentering som frembrakte mange flotte serier. For eksempel Will Eisners "Spirit" og den surrealistiske "Little Nemo in Slumberland."
Etter hvert utviklet markedet seg slik at man kunne samle avsluttende historier i hefteform, det var i første omgang opptrykkede dagsstriper, men etter hvert utviklet det seg egne serier som kom kun i hefteform. Et av de første forlagene som drev med dette var Detective Comics (DC) som er identisk med forlaget som introduserte superheltene Batman og Superman. Her kunne man boltre seg over flere sider og fortelle lenger historier. Her så mange av de seriene som vi i dag kjenner fra Agent X-9, dagens lys. Det helt store dukket likevel ikke opp før superheltene gjorde sitt inntog.
Med Superman og Batman (Lynvingen) ble superheltene født. De ble til i en tid hvor depresjonen feide over USA og traff et publikum som hadde et stort behov for virkelighetsflukt.
Batman beveget seg på livets og storbyens skyggesider og hadde en mørk grunntone fra starten av. Han var mystisk og ganske brutal og hans fiender gikk som regel en sikker død i møte.
Supermann derimot var en som stod på de svakes side og utførte heltedåder for alles åsyn. I sær siden hans alter ego jobbet som reporter og sørget for å dekke begivenhetene for sin avis.
Det dukket også opp to andre superhelter på denne tiden, Tarzan og Fantomet. Alle disse fire har det felles trekk at de er foreldreløse med dramatiske forhistorier. Den ensomme helt og så videre. Tarzan har fra dag en levd et omflakkende liv i serienes verden og vært offer for en kommersialisering som har gått ut over kvaliteten, det er likevel to Tarzan-tegnere som har fremhevet seg: Hal Foster (senere Prins Valiant) og Hogarth. Hogarth så mye at han ble "de facto" standard for Tarzanserier, i så stor grad at en kan oppleve han tegnet av, av senere tegnere. Fantomet har i motsetning til de andre hovedsakelig levd sitt liv som avisserie og markedet for Fantometblader som vi har her i Skandinavia er unikt på verdensbasis. Det er derfor ikke en slik sensasjon som Semic vil ha det til når en nordmann tegner Fantomet.
Etter andre verdenskrig utviklet mange serier seg i
en svært voldelig retning og enkelte begynte å bekymre seg for
hvordan dette påvirket barn og unge som storkonsumenter av
tegneserier. Med boken "Seduction of the Innocent"
satte psykologen Fredrik Wertham virkelig fart i debatten. En av
grunnene var selvfølgelig at han hadde rett i at mange av
seriene var meget voldelige. Det gikk til og med så langt at man
snakket om forbud mot tegneserier. Da måtte USAs
tegneserieforlag komme med et mottrekk, og det gjorde de i form
av "The Comics Code"
Det hadde for så vidt kunnet gå an, men den fikk en slik form og ble utøvet på en slik måte at det i ytringsfrihetens høyborg, ble et av de strengeste sensurregimer verden noensinne har sett. Vi må huske at dette foregikk i en tid da de aller fleste gikk rundt og fryktet å bli anklaget av MacArthur for uamerikansk oppførsel.
Tegneseriene fikk derfor et noe tamt preg utover på femtitallet og en reaksjon måtte komme. Og den kom i to forskjellige former.
UndergrunnsserierUndergrunnseriene oppstod på sekstitallet som en reaksjon på de strenge reglene tegneseriene var underlagt gjennom Comics Code. De var ikke så undergrunns at de var ulovlige eller noe liknende, men i den forstand at de ble gitt ut uavhengig av de etablerte tegneseriesyndikatene som stod bak CC. I tidens ånd fokuserte de på fri sex, dop og hippiekultur, og brøt omtrent alt som var av tabuer lagt ned CC. I noen tilfeller ble det gode serier av det, noen av dem var til dels meget krasse i sin samfunnskritikk, mens andre bar preg av å bryte tabuer bare for bruddets skyld.
Dette opprøret skapte nytt liv til tegneseriemediet som hadde utviklet seg til en ganske tannløs form for tidtrøyte. Undergrunnsseriene skal likevel ikke ha all ære for denne revitaliseringen. Et lite tegneserieforlag fikk ny redaktør og gjorde også sitt til nyskapningen, Marvel Comics Group og Stan Lee.
Som et friskt pust til tegneseriene kom Stan Lees arbeid med Marvelseriene. Det ble lagt mer arbeid i tegninger og historier, og det ble lagt mer vekt på å bygge en personkarakteristikk.
Noen av heltene som "The Mighty Thor" og
"The Silver Surfer" måtte bale med
eksistensielle problemer mens "The Spiderman" (Edderkoppen
på norsk) hadde mer hverdagslige problemer med jobb, økonomi og
skolegang. Deler av dette ble skildret med en god porsjon humor
og en viss ironisk distanse.
Tegninger og sidekomposisjon fikk også tilført nytt liv. Sidene ble delt opp på en helt annen måte og fikk, sammen med tegningene nytt liv og dynamikk.
Stan Lee knyttet i denne tiden til seg nye og nyskapende tegnere og manusforfattere og detroniserte DC Comics som kongen blant superheltseriene. Det var ikke før på åttitallet, når luften begynte å gå ut av Marvelballongen at de greide å ta igjen forspranget, men da hadde nye serier kommet til som dominerende i mediet. I dag vil bladhyllene preges av helt andre serier enn det som var for ti år siden.
Album og utviklingen
i EuropaI Europa har tegneseriene hatt en annen utvikling enn i USA. Det er Frankrike og Belgia som er de førende tegneserienasjonene og her har de lange historiene med detaljerte tegninger vært fremtredende.
Den største bidragsyteren til denne tradisjonen er nok Hergé som med sin "Tintin" la premissene for historiefortelling i Europeiske serier. Hergé har etter hvert måttet tåle en del kritikk for sin skildring av den tredje verden og andre verdensdeler, men jeg synes vi må ta i betraktning at han skrev i sin tid, og sett i forhold til det er han ikke noe verre enn mange andre, heller bedre. Tegneserien speiler sin samtids holdninger kanskje i større grad enn noe annet medie.
Etter Hergé har tegneserien i Europa utviklet seg til å fortelle de lange historier, gjennom gode tegninger, grundig personkarakteristikk og gode historier, både i den realistiske genren og karikaturen. Noen eksempler er: Charlier & Girauds "Blueberry", Uderzo & Goscinnys "Asterix", og ikke ukjente "Lucky Luke" av Morris.
På grunn av tendensen til lange historier med gode tegninger har albumutgivelser, med skikkelig trykk på godt papir en stor plass i Europa i motsetning til i USA, hvor heftene dominerer.
En tegneserie kan selvfølgelig bli til på flere måter og kontrasten mellom en enkelt serieskaper som gjør alt selv fra skisser til teksting, og masseproduksjonen i amerikanske serieforlag er stor. Jeg vil her forsøke å beskrive prosessen i et slikt amerikansk serieforlag.
Først må noen ha en ide, enten det er en ide til en ny seriefigur eller til en historie skal den tas opp med redaktøren som har den endelige myndighet i slike saker. Så etter som hvor høy prioritet den nye ideen får blir den gitt til en manusforfatter som jobber sammen med en tegner.
En av de største tegneserieredaktører noen sinne er nok Marvels Stan Lee som gjennom nytenkning og flinke tegnere detroniserte DC fra superhelttronen og skapte et helt nytt serieunivers.
Så må det skrives et manus. Det foregår på mange måter som i filmen hvor man setter opp en dreiebok, og handlingen beskrives scene for scene og senere bilde for bilde. Det er ikke uvanlig at tegner og manusforfatter er en og samme, eller arbeider tett sammen. Likevel er regelen at tegneren får manuset og skal jobbe videre med dette.
Vi kan igjen se på Marvels suksess. Det ble stilt helt andre krav til manus og heltene hadde hos Marvel en mer utviklet personlighet og i tilfellet med for eksempel Spiderman (Edderkoppen) har hans alter ego Peter Parker stor problemer i sitt liv som student og forsørger for sin syke tante, noe som selvfølgelig ikke gjør livet som superhelt noe lettere. Det er selvfølgelig også lettere å identifisere seg med en fattig student enn en rik playboy som Bruce Wayne (Batman).
Så går serien videre til tegneren som tegner opp sidene, og bildene. Det vil ofte være slik at en series kvalitet står og faller med tegneren, det er hos han de kreative virkemidlene blir tatt i bruk og selv om historien er aldri så god vil en dårlig tegner ødelegge seriens mulighet til suksess.
Stan Lees suksess med forlaget Marvel var takket være hans evne til å plukke ut gode tegnere som Jack Kirby, Jim Steranko og Neal Adams, og gi dem frie hender til nyskapning og kreative krumspring. Disse var med på å gi seriesidene en ny dynamikk med variasjon i bildestørrelse og utsnitt.
Nå er det tid for tusjing. D.v.s. at en setter seg ned med tegningene og kalkerpapir og tusjer opp tegningene i rent sort og hvitt. Skygge og gråtoner i den grad de er med blir skapt med strek eller grovt raster. Dette er for å få noe som fungerer bedre trykketeknisk.
Helt til slutt blir seriene fargelagt. I Norge er for eksempel veldig mange farveserier trykt opp billigere uten farvene i samlehefter som Agent X-9 og lignende. Det er også eksempler på at gode sort hvitt serier er ødelagt av forlaget fordi de har det for seg at farver selger bedre enn sort hvitt. Hvilket det i mange tilfeller gjør.
I noen serier blir det lagt ekstra mye arbeid i tusj og farvelegging og de blir da gitt ut som såkalte "graphic novels" trykt på papir av høy kvalitet og et større format enn vanlige hefter.
Dette er industriproduksjon. Seriene skal gjennom systemet så fort som mulig og det er liten plass til kreativitet og nytenkning. Likevel har det vist seg at når en som i Marvels tilfelle gir plass til dette, kan en skape stor tegneseriekunst. Det er likevel dette kommersielle systemet som trekker kvaliteten ned på mange serier.
I helt ekstreme tilfeller vil man ha egne tegnere til bakgrunner og bipersoner, enkelte serieforlag har også spesialister på saktegning som tegner detaljer som våpen, fly og båter. Det sier seg selv at dette vil gjøre en serie veldig upersonlig.
Det er som sagt mulig å skape kunst innen dette systemet og tegneren Frank Miller er et glimrende eksempel på dette. For Marvel skapte han nytt liv til historien om Demonen (DareDevil), noe så selvmotsigende som en blind superhelt. Gjennom stram og dynamisk tegning og sidekomposisjon ga han figurene og handlingen liv og personlighet.
Han ble siden leid inn av DC for å skape nytt liv til Batmanfiguren og viste med denne serien at han kunne forandre uttrykket sitt for å passe figuren og historien. I denne serien som prøver å sette den akselererende volden i samfunnet under debatt. Den inneholder også en sekvens hvor Batman i kamp med en noe redusert Supermann gir han juling så det holder. For en serieelsker som har hatt Batman som helt fremfor Supermann var dette en godbit.
Selv om vi ikke har tradisjon for å bruke tegneserier i undervisningen i Norge har likevel tegneseriene og undervisningsinstitusjonene en viss tradisjon for samhandling. Da Donald Duck kom ut første gang i Norge i 1948 ble de oversatt av lærerinne Helene Kløvstad og politikken var å bruke et godt språk. Dette lyktes man med og de norske Donaldutgivelsene har høstet lovord for sitt gode språk, selv om kvaliteten på selve historiene har vært varierende. Donald Duck har til og med vært gitt ut på nynorsk.
Tegneserier vil gi elever på flere nivåer en opplevelse av språket som uttrykksmiddel i den første lese- og skriveopplæringen. Samspillet mellom tekst og bilder gir en opplevelse som gir lesingen mening som noe annet enn en ren prestasjon.
Jeg har gjennom arbeidet med oppgaven vært gjennom noen bøker som legger vekt på tegneserier og undervisning og de er jevnt over dårlige i forhold til tegneserier, de har en pedagogisk ide og metodiske opplegg som er alldeles utmerkede, men de mangler i stor grad mer enn overfladiske kunnskaper om mediet. Et hederlig unntak er Laigaard og Poulsen: "Personskildring i tegneserier".
L97 inneholdt mindre tegneserier enn jeg i utgangspunktet hadde regnet med. Det har likevel fått en plass innen flere fag og kan derfor brukes tverrfaglig, noe vi skal se nærmere på.
Det er likevel verdt å merke seg at de aller fleste læreverkene etter l-97 legger en viss vekt på tegneserier, kanskje helst innen norskfaget.
I kunst og håndverksfaget dreier det seg i størst grad om å lage sine egne tegninger og tegneserier. For meg blir det viktig å koble en del av tegneserienes virkemidler opp mot det en i faget har fokusert på i billedbruk og komposisjon. Ikke bare på enkeltbilder, men også se på hele seriesider som en kompositorisk enhet. Hvor ligger vekten på siden, hvordan ledes seeren gjennom siden og så videre.
De fleste har allerede et forhold til tegneserier og kan ta med seg egne ting hjemmefra. Disse kan en ta utgangspunkt i og vise slektskapet til deler av verdenskunsten. Mye kunst er jo fortelling gjennom bilder, og tegneserier er jo nettopp det i ytterste konsekvens.
I norskfaget har serier fått en stor plass i læreverkene
selv om læreplanen ikke stiller spesielle krav om dette. Her
blir det fokusert på de tradisjonelle norskfaglige emnene som
fortellerteknikk, personskildring og synsvinkel.
I tillegg så finnes det en viss tradisjon for å gi ut klassiske romaner i tegneserieform. "Illustrerte Klassikere" hadde et langt liv i Norge og mange fikk sin introduksjon til litteraturen gjennom disse. Selv om denne hefteserien har gått inn finnes det vellykkede eksempler på dette også i dag, som med hell kan brukes i en differensiering av undervisningen.
Tolkning av bilder og bildeanalyse har også fått en plass i norskfaget etter hvert som bildene mer og mer preger vår hverdag og kommunikasjon, her kommer tegneseriene inn som et kjærkomment supplement da koblingen mellom budskap og bilder er såpass tydelig.
Selv om Asterix ikke er det beste eksempelet så finnes det nok av serier som etterstreber historisk korekthet. De beskriver både samfunnsformer og holdninger i tiden på en god måte. Forskjellige tiders klesmoter og teknologi kan også beskrives. Det er tydelig at mange tegnere etterstreber historisk korrekthet i det de gjør.
Det kan også gi oss et bilde av nærere tids holdninger til forskjellige minoriteter og andre folkeslag. Fordi en del av personkarakteristikkene i tegneseriene bygger på nettopp disse holdningene kan de si oss mye om sin tids holdninger. I en periode var for eksempel alle serieskurker asiatiske. Vi har tidligere sett hvordan Hergé var preget av sin tid i sine serier.
Tegneserier kan integreres i de fleste fag, men det er først og fremst på det tverrfaglige at de har sin styrke. En tegneserie er så pass mangesidig at de fleste kulturfagene kan trekkes inn. Når en i tillegg vet at det utgis serier i de fleste land så har en et viktig virkemiddel i språkundervisningen. For min egen del har jeg lest tegneserier på engelsk i mange år og følte vel at skrittet til engelske bøker ikke var så langt etter å ha opplevd en familiæritet med det engelske språket.
Når vi nå skal se på tegneserier i kunst og håndverksundervisningen blir det naturlig å legge vekt på det skapende.
