Historie:

De eldste kilder til idéer om utbedring av gårdsrom har vi fra "St.Hallvard" 1951. Der skriver Christiane Daae-Neraas om sine idéer for utbedring og opprustning av Oslos gamle bydeler og lanserer for alvor tanken om gårdsrommet som en miljøskaper og oppholdsrom framfor å være et oppbevaringssted for søppel, sykler og klesvask. DN's idéer må ha virket radikale på noen den gang, men er i dag akseptert om enn ikke gjennomførbart overalt.

Fokus på bakgårdene som miljøskaper og oppvekstmiljø kom for alvor i begynnelsen av syttiåra. "68er-generasjonen" med sine ildsjeler var vel med å åpne interessen for å ruste opp denne delen av nærmiljøet. I regi av Trafikksjefens etat ble det satt i gang en del gårdromsaneringer med sikte på å få barna bort fra gatene. En sterk økning av biltrafikken var med på å drive frem dette. I begynnelsen dreide dette seg om tilskudd hovedsaklig til lekeapparater og var avhengig av beboernes initiativ.

I 1972 la NIBR fram en rapport om arbeid med å sanere hele gårdsrom. I rapporten var det fokusert på et kvartal i Majorstuaområdet hvor flere gårder var involvert. Det viste seg at konfliktene mellom forskjellige eierstrukturer og aldersgrupper var for stor til at prosjektet lot seg gjennomføre, og rapporten konkluderte med at det ville trenges offentlig oppmuntring og støtte for at lignende prosjekter skulle la seg gjennomføre.

I etterkant av dette kom de politiske vedtakene og fra 1973 var de første prøveprosjektene i gang i regi av Boligrådmannen, Leieboerforeningen og Kontoret for Park og Idrett. Her var Leieboerforeningen pådriver mens Park og Idrett sto for gjennomføring.

I 74-75 ble sosialrådmannen ansvarlig for å koordinere videre virksomhet, det ble ansatt en arkitekt og dette arbeidet ble samlet under sosialrådmannen i 75. Det ble i 1975 vedtatt retningslinjer for arbeidet med rehabilitering av bakgårder og gårdsrom, og disse ble stående ihvertfall frem til 1988.

I en tid etter dette ble arbeidet liggende mer eller mindre i dvale, byfornyelsen gikk dårlig og folk hadde mer enn nok med å betjene gammel gjeld og redde stumpene til å ville gå inn i slike prosjekter.

I dag har Byfornyelsesavdelingen hos Plan- og Bygningsetaten et eget kontor for gårdsrom og byrom som administrerer tilskuddene til dette. Pengene kommer i all hovedsak fra husbanken, men stat og kommune bidrar også med noen midler, og bydelene har enkelte midler til mindre enkeltprosjekter, såkalte "Petuniatilskudd".

Det blir understreket at ordningen bygger på frivillighet og at en del bygningstekniske forhold (for eksempel gjennom byfornyelsen) må være oppfylt for at man skal få tilskudd, men dekningen kan være på opptil 80% av kostnadene.

Det er i dag nye retningslinjer og en kommunal minstestandard må oppfylles for å få tilskudd. Hvis et prosjekt innebærer flere gårder med flere forskjelige eierforhold, kan byfornyelsen stå som byggherre for prosjektene.

Det er viktig å få med seg at tilskudd innebærer forpliktelser til vedlikehold, at arealet blir bundet opp til bestemt bruk og at naboer vil få adgang i prosjekter som innlemmer flere gårder.

"Søkelys på bakgården" NIBR (Norsk Institutt for By- og Regionsforskning) 1972